Å være menneskelig…

IMG_3574

Hei i onsdagen!

Jeg sitter her med så masse jeg ønsker å dele. Samtidig som jeg også har en impuls på å holde kortene tett til brystet… Kjenner du deg igjen? Vil bli sett – men vil ikke. Vil bli hørt – men vil ikke. Tror det er en sunn og naturlig mekanisme. Og alt handler om balanse.

Men en ting er sikkert og det er at vi mennesker er lagd for å dele og utveksle for å vokse – bli inspirert – strekke oss – oppdage verden – glede oss over livet – å være til. Vi er unike vesner… men samtidig så like. Vi er alle sammensatt på en helt egen måte, men på samme tid så kjenner vi alle på de samme følelsene og er bygd på det samme menneskelige materialet.

Hvorfor skriver jeg det?

Jo, fordi jeg er opptatt av nettopp det. Jeg har levd et liv i  37, snart 38 år. Og har gjort meg noen erfaringer om hva livet er. Noen oppfatninger av livet og om meg selv er helt klart modne for revidering.

Kan du kjenne deg igjen i at det er lettere å snakke ned seg selv enn snakke opp seg selv? Kan du kjenne deg igjen i at det er vanskelig å vises når du kjenner deg sårbar? Kan du kjenne deg igjen i at det er lett å ta seg sammen og bare vise seg fra den «perfekte» siden, selv om du kjenner deg annerledes på innsiden. Vet du hva, jeg begynner å skjønne mer og mer at det er menneskelig… Vi har det alle sånn!

Vi er så mye. Alle sammen. Noen ganger er vi glade, andre ganger triste. Noen ganger er vi sterke, andre ganger svake. Noen ganger sier vi lure ting, andre ganger sier vi mindre smarte ting… osv.

Jeg har bare hatt så innmari vanskelig for å innse at det gjelder m e g. Ja, jeg e l s k e r å høre på andre når det forteller om sine rare sider. Det er jo derfor det er så gøy med stand up show – når folk utleverer seg selv og sine rare sider med et skråblikk og humor. For det får meg til å føle meg så mye mer menneskelig. Jeg har som du sikkert skjønner hatt store problemer med å si hvordan j e g har det og vise hvordan jeg har det. Utad sett kan jeg sikkert se ut som om jeg har alt under kontroll – er bli d og glad, fikser det meste, tar i et tak… Men på innsiden så har det vært kaos. Jeg har vært og er rett og slett livredd for kritikk. Det uperfekte hører hjemme i ensomheten. Eller gjør det det?

Det er ikke en sunn sirkel. Det kan jeg fortelle deg. Desto mer vi holder for oss selv – desto større blir skammen over en selv – desto større blir følelsen av å være annerledes – desto større blir frykten for å «bli avslørt» (bli avslørt for hva – for å være menneske!?!) – desto større blir isoleringen… Så vondt! Og dobbel smerte over å bære børa alene. Been there, done that!

Det er her deleaspektet kommer inn. Ja, fader jeg risikerer å utlevere meg som noe annet enn perfekt… Det er en kamel å svelge. Skal jeg utgi meg som om jeg har det strålende til enhver tid selv om det til tider ikke er sant – og ha det vondt med meg selv? Eller kan jeg risikere å være litt mer menneskelig, by litt mer på hvem jeg er på godt og vondt, le litt av raritetene mine? Le litt sammen noen andre av det hele. Gosh, det perfekte bildet krakeleres. Jeg risikerer at du synes jeg er teit… Men betyr det noe, sånn egentlig? – Når jeg har det mye bedre – inni meg – og kjenner meg som en del av fellesskapet – for det er vi jo skapt til å være – flokkdyr som Per Fugelli sier. Det er jo jeg som skal l e v e mitt liv. Du som skal l e v e ditt liv. Så kan vi utveksle erfaringer underveis. Høres ikke det mer gøy ut? Dette er jo ikke NM i perfect performance.

Du kan tro jeg skjelver i buksa over å skrive dette. Men jeg gjør det. Skape et rom for gjenkjennelse, et fellesskap på denne reisa av å være et menneske. Når maska faller blir det plutselig mer rom, liv og bevegelse. Sånn ønsker jeg å ha det. S å n n ønsker jeg å leve – mer og mer. Derfor er dansen medisin for meg. Der tillater jeg meg selv å være akkurat sånn jeg er. En følelse – en sansning – en impuls – en tillatelse – som beveges – endres – blir noe nytt – som igjen går over i noe nytt… Når jeg danser gir meg selv et rom der alt kan være akkurat sånn som det er. Skaper nye spor. Åpner opp for bevegelse. Gir liv til avglemte deler av meg selv. Faller inn i kontakt med pusten og hviler i kroppen – tillater FLYTEN i meg selv å sirkulere. STAKKATO-energien får stige opp fra føttene og livskrafta får uttrykke seg gjennom de ulike  kroppsdelen. Lar kroppen løse ut oppbygde spenninger i KAOS. Rister det løs. Lar det stå til. Og så… tar jeg imot det rommet der jeg evner å leke og sjonglere mellom de ulike energiene. I LYRISK er det indre rommet åpent og jeg er i kontakt med sjelens, essensen eller kall det hva du vil – den evige foranderlige dansen. I STILLHETEN faller jeg inn i hvile i med alt det jeg ER.

Hva gjør du for å komme tilbake i balanse i deg selv?

Ha en herlig bevegelig dag!

<3 Kari

 

 

 

7 Comments

  1. Kristin

    Fint innlegg, Kari? Er nok mange og sikkert de fleste, som kjenner seg igjen i det du beskriver? Vi får være litt mere rause med oss selv, som du sier.. Heia deg?

  2. Rannei Holten

    Ja! Mer av dette. Mer av deg!! Selv om du ikke bare er grei. Og av og til litt lei…. Men titt-tei, også deg. Skal jeg skamme meg over denne flotte diktning ?

  3. Tove

    Du gjør simpelthen verden vakrere. Bedre. Bare ved å være deg! Kloke, fine, morsomme, gode Kari❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *