Den indre sabotøren

 

dsc09982

Det er på tide å bringe på banen noe som ikke bare er lett. Her kommer noen ærlige ord fra skammens kammers.

Det føles litt som å vrenge innsida ut. Sårbart.

Men jeg tror på åpenhet og jeg tror på ærlighet.

For tiden har jeg en del samtaler med min indre sabotør!! Han står i skyggen av lyset. Jeg har litt problemer med å se han. Han bare er der som en sleip ål. Hamrer løs! Sparker ben på meg. Spytter ut gloser og ukvemsord. Jeg føler meg så liten. Så dum. Så skamfull. Så sårbar.

I noen øyeblikk tror helt og holdent på det. Tviholder på det som en sannhet. Jeg prøver å være så sterk. Skal ikke føle alt det jeg føler.

Som noen vet, så har jeg begitt meg ut på den upløyde stien som det er, å skulle skape sin egen virksomhet. Skritt for skritt. Med blanke ark. Utviklingsprosessen i businessen er samtidig en dypt personlig prosess. Det å stå i den åpenheten som det er å være nyskaper gir meg mye rom. Og til tider er det utfordrende å stå i det med begge bena planta på jorda.

Så, hvordan startet denne prosessen…

Jeg lærte tidlig at det myke måtte vike for det harde. Jeg lærte et nedarvet gammelt mønster om at man skulle legge lokk på følelsene og ikke vise at man var sårbar. Som et høysensitivt menneske som jeg er, så har det skapt mye turbulens på innsiden. Jeg har ikke ant hvor jeg skulle gjøre av alle følelsene mine. Det vokste frem et indre trykk. En følelse av at noe er feil med meg. Det er liksom noe som skal fikses – i meg. Jeg må prøve litt mer, litt hardere.

Jeg vokste opp i et miljø der det handlet om å være lydig og pliktoppfyllende. At livet stort sett besto av å være flink og gjøre sine oppgaver. Du må! Du bør! Du skal!

Det var ikke så stor plass til å bare ha det gøy, slappe av og nyte livet. Det var ikke så stor plass til å være liten og redd. Det var ikke så stor plass til å være levende. Så livet frøys til is i meg. Jeg ble en slave av alle mine MÅ, BØR og SKAL! Autopiloten tok over!

Og jeg lærte at jeg ikke kunne stole på noen. Jeg lærte at jeg må klare meg selv. Jeg lærte å være på vakt. Jeg lærte å overleve.

Nå lærer jeg å l e v e.

dsc00141

Dansen har vært min livbøye. Den har alltid favnet meg. Den har alltid gitt meg det jeg har lengtet etter. Der kan jeg være hele meg, der finner jeg ro, der finner jeg hjem. Det fins ingen andre steder hvor jeg kan være så mye meg, som i dansen. I dansen er det noe annet som tar over. En større helhet. Jeg danser, svetter og lar kroppen uttrykke seg. Etterpå sitter jeg ALLTID igjen med følelsen av at j e g r o c k e r – j e g e r b r a n o k – j e g e r g o d n o k!

Isen smelter langsomt i meg. Virkelig! Jeg kjenner så tydelig at jeg ikke bare er alle mine må, bør og skal. Jeg er mye mer enn det! Det er en langsom prosess som har pågått over mange år. Jeg kjenner at jeg liker livet stadig mer. Jeg kjenner at livet vil meg vel. Sett i lys av det jeg innledet med, så kjenner jeg meg på tross av eller kanskje på grunn av det, sterkere og stoltere enn noen gang. Jeg har turt å smake på mange aspekter ved det å være menneske. Jeg har kjent på sterke følelser, sårbarhet og mørke sider i meg selv og det er ikke så farlig. Jeg føler meg mer hjemme i den menneskelige rasen.

Læringsprossessen har ikke sluttet. Heldigvis! Den pågår. Jeg ser at virkeligheten min skifter i det jeg lar tanke være tanke, og følelse være følelse. Sårbarheten er ikke hele meg og jeg er ikke bare liten og engstelig. Det er en del av meg på samme måte som alt det andre er en del av meg; krafta, styrken, følsomheten, storheten, gleden, vitaliteten, humoren osv.


Så hvorfor forteller jeg dette? Hvorfor være så personlig? Offentlig!?
Jo, fordi jeg er opptatt av å formidle fra hele aspektet ved det å være menneske – både det lyse og det mørke. At det er to sider av samme sak; å være menneske. Og kanskje kan dette berøre noen andre der ute?

Dette er drivkrafta mi med å jobbe med bevegelse, dans, uttrykk – 5 rytmer – at andre også skal få erfare det jeg har erfart – at vi alle har et enormt potensiale som mennesker, at alt skifter og beveger seg i oss, bare vi tillater det – og at vi alle er fullkomne. Just as we are!

 

FOTO: Tove Anita Olsen

 

16 Comments

  1. Anne Karin Røvik Robinson

    Blir stolt av deg! Lykke til med dette, Kari! Er sånn vi vil leve; mer dans, mer sang, mer latter ❤

  2. Karianne Grüner Bjåstad

    Jeg vil si bare en ting: Du er en av de tøffeste og modigste jeg vet om!
    Og dette er viktig å røre ved, nytter vist ikke å gi pasienten beskjed om å gjøre 3 x30 knebøy hvis det er noe som tynger en. Og det kan det jo ofte være, vi er jo mennesker? Jeg ser dette tydeligere og tydeligere på jobben. Vi må tørre å prate og spørre gitt! Det gjelder nok hjemme også?

    • kariholten

      Tusen ❤️ takk Karianne! Det var jammen fine ord! Og ja, det du sier er så v i k t i g – vi er så sammensatt – vi må tørre å bry oss – og by på oss selv – og være ærlig ??

  3. Tove A. O.

    Ord som gir gjenklang , gjenkjennelse… Takk.

    Og den største magi i Livet er det å klare å leve i takt med seg selv!

    Peace & Love til Deg du fine

    • kariholten

      Sant sant sant Tove! Livet er jo innmari deilig når vi kan la det være som det er og hvile i det <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *