Kunsten å akseptere

dsc00017

Jeg var på konsert med Kari Bremnes i går kveld i Olavshallen. Hvilken opplevelse. Hennes måte å sette ord på menneskehetens mange fasetter og farger, er så treffende, så rørende og så kraftfullt. En sammensmeltning av råhet, humor og følesomhet = stor kunst. Jeg har alltid elsket Kari Bremnes. Min første Kari Bremnes-cd kjøpte jeg når jeg gikk på ungdomsskolen. Altså på den tiden der man ikke skulle like Kari Bremnes, iallefall ikke hvis man var type 15 år eller no sånt! Men mitt indre sjelsliv fant hvile i musikken hennes allerede da og har fulgt meg siden.

Norges befolkning har trykket Kari Bremnes til sitt bryst. Hun gjør sin greie, er stadig i utvikling og blomstrer stadig mer. Jeg digger dama! Og jeg tror at grunnen til at vi går mann av huse for å oppleve konserter med henne, er at hun snakker til følelsene, lengslene, kjærligheten, smerten, gleden, råskapen, humoren og alle de andre fasettene i oss. Gjenkjennelsen og fellesskapet i å være en del av den menneskelige rasen er så helende for oss. På en kreativ og ukomplisert måte blir hele spekteret av oss omfavnet og ufarliggjort i musikken hennes. I går gikk jeg ut av konsertlokalet med en følelse av at jeg er helt fin som jeg er. Igjen ble jeg minnet på – at når alt får finnes, så er livet ganske rikt i grunnen!

Men det er et gap her! Vi tror jo fortsatt at et vellykket liv er synonymt med riktig utdannelse, topp jobb og hva nå enn vi har som idealer for et vellykket liv. Eller? Og isåfall; stemmer det, sånn egentlig?

Hva om det er sånn at denne reisa vi alle har lagt ut på, altså livet, ikke handler om å bevege seg fra A til Å? Hva om det er sånn at det ikke handler om å være på vei mot noe? Hva om det handler om å slippe seg ned i det som er? Hva om det handler om å akseptere, flyte med og følge føttene dit de vil gå – både fysisk og billedlig sett? I livsdansen, som i all annen form for dans, så handler det ikke om å bare gå fremover. Det er også skritt bakover, i ring, ned på alle fire, rulle rundt og opp igjen… Det vakre i denne dansen, oppstår i mine øyne, når vi gir oss hen til det autentiske i oss og beveger oss med det.

Kanskje det vanskeligste for oss mennesker, er å slippe kontrollen på hvordan livet skal være? Kanskje den viktigste reisa vi alle kan gjøre i denne livsdansen, er å gå fra tankenes virkelighet og ned i kroppens virkelighet…

Fra å krige mot følelsene, til å omfavne de…

Fra å bekjempe tanker med tanker, til å slippe de (den kampen vinner vi aldri!)…

Fra å stritte mot livet, til å gi seg hen…

… og så danse med både hengivenheten og motstanden som dukker opp på reisa!?!

 

FOTO: Tove Anita Olsen

16 Comments

  1. Martina Thiery Aresvik

    Ja Kari, så godt skrevet og jeg er så enig!
    Jeg tror også at det handler ikke om å oppnå noe som ligger frem i tiden, men å kunne elske det jeg opplever, gjør, er i – akkurat her og nå.

  2. Lin

    Så fint skrevet. Jeg tror du bringer et viktig budskap. Holder på å lese «Lykkefellen» av Russ Harris, som omhandler noe av det du skriver om. Anbefales! 🙂

  3. Heidi Arstad

    Så nydelig beskrevet Kari 🙂 Til ettertanke, og en liten påminnelse om å være til stede her og nå… <3

  4. Ida Therese

    Det begynner smått om senn å demre hva det kan si å være menneske, takk for fine refleksjoner, Kari.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *